Jakt i Russland

Ja da er jeg tilbake i gamlelandet etter en fantastisk jakt i Russland. Nærmere bestemt Sayanfjellene i Sibir. Området ligger ganske nær Asias geografiske midtpunkt Kyzyl og nær grensen til Mongolia.
Vi var en gjeng med seks nordmenn, og jakta var arrangert av Ansten Østbye i Østbyes Jaktreiser. Opplegget var rett og slett fenomenalt!

Hovedmålet med turen var sibirsk steinbukk, men i området finnes også jaktbare bestander av maralhjort, sibirsk rådyr og sibirsk brunbjørn. Disse kan skytes mot betaling av trofàvgift. Disse kan ikke påregnes, men er mer som bonus å regne.

Turen bortover er lang. Først er det 2,5 timer med fly til Moskva. Deretter nye 4,5-5 timer med fly til Krasnojarsk. Der venter en 9 timers biltur gjennom Abakan før vi ender ved elva Jenisey. 180 km på elva er nødvendig for å nå basecamp. Fra basecamp er det som regel litt mer kjøring på elva, samt en relativt heftig oppstigning i fjellene før jakta kan starte.

Her har gjengen ankommet Moskva. Ansten selv var med på turen, og i tillegg har han hjelpere underveis for å komme helberget gjennom russiske systemer.



9 timer i minibuss på humpete veier er ikke det mest behagelige, men skal man på jakt så skal man på jakt!



Vi reiste fra Oslo mandag 14 sept, og ankom Jenisey tirsdag ettermiddag. Der ventet en stor båt for videre transport.



Yngve, Stian og Bjørn på dekk. I godt humør for snart å være ved målet.



Noe problemer dukket imidlertid opp, og etter kun en time på elva steg det røyk opp fra maskinrommet. Jammen godt vi hadde to mindre motorbåter på slep. Siden mørket var i ferd med å falle på og elva var full av drivved, var det allikevel best å vente med videre transport til neste dag. Man tar nødig sjanser med småbåter i dette farvannet.



Siden av jaktområdet ligger det en stor nasjonalpark, og på vei innover måtte vi stoppe ved to check points.





Etter mange timer på elva kom vi endelig frem til vår destinasjon midt på onsdagen. Her sto guidene klare for jakteventyret. Hver mann jaktet 1:1 med en russisk guide. Disse guidene jobber også som oppsyn i nasjonalparken. Ordforrådet på engelsk er imidlertid meget begrenset. Med en liten ordbok i lomma gikk det allikevel greit.



Guidene hadde hver sin småbåt som ble brukt for videre transport.



Bjørn og meg skulle jakte i naboområder til hverandre, og gikk sammen deler av første oppstigning. Dette er slitsomt terreng.



Etter x antall høydemeter tilbakelagt sto vi endelig på toppen og kunne nyte en fantastisk utsikt. Melkesyrenivået var på topp. Antakelig har mine bein aldri vært så møre noensinne.



Hytta som møtte meg litt lenger inn i fjellet var ikke av femstjernerns standard. Tak hadde den ikke, men guiden hadde medbrakt presenning som fikk duge. Jeg hadde dessverre gamblet på å ta med sommersoveposen. Det blei noen kalde netter kan man si. Temperaturen krøp ned mot 5-6 minus og uten fyringsmulighet "innendørs" ble det et par netter med 50-50 % søvn-våkenhet..
Natt nr to falt det snø, og siden hytta ikke var helt tett våknet vi til et lett melisdryss rundt oss..





I dette området tilbrakte vi tre dager. Lite steinbukk å se, men mye brøling fra maralhjorten. Vi forsøkte lokking, smyging, speiding uten resultat. Siste natta tilbrakte vi dessuten nær et tråkk i gapahuk. Men været blei enda verre. 5-6 minus, hard vind og snødrev er ingen god kombinasjon med gapahuk og tynn sovepose.



Uten hell de tre første dagene bestemte vi oss for å bryte leir og jakte i et annet området. På vei ned nøt vi et flott, snødekt landskap.





Vel nede i basecamp var det å få i seg litt ordentlig mat og få tørket vått utstyr.



Etter et par timer var vi imidlertid klare igjen og tok fått på oppstigning til et nytt område. Været var bedre, så selv om campen kun hadde telt var jeg ved godt mot.



I området hadde guiden sett fem fine steinbukker en uke før vi kom. De burde fortsatt være i nærheten mente han. Etter en kveld og en morgen med ivrig speiding hadde vi fortsatt til gode å se steinbukk. Dvs. vi hadde sett hunndyr og små bukker, men ingen verdt å jakte på. Derfor havnet vi tilbake etter maralhjorten. Maralhjorten er ganske lik den nordamerikanske wapitien eller elk, som den også kalles. Det er en magisk opplevelse og høre brølingen i den sibirske lerkeskogen.



Vi hørte noe som kunne være en brukbar bukk ganske nær, og bestemte oss for å gjøre et forsøk på en ansmygning gjennom skogen. Sakte med sikkert snek vi nærmere. Vinden var perfekt og etter å ha tatt av oss støvlene ble det relativt lydløst også. Nærmere og nærmere kom vi. Brølingen ga meg gåsehud! Vi kunne ikke være mer enn 100 meter fra bukken, da vinden var i ferd med å snu.. Brølingen sluttet. Den ante uråd. Jeg hadde nesten gitt opp håpet da guiden plutselig fikk se den snike seg gjennom skogen kun 45 meter unna.
Rifla kom kjapt opp. Jeg kunne se at det ikke var en monster maral, slik jeg hadde drømt om. Men det kan man da heller ikke forvente. Ansten hadde nevnt at hvis man har lyst på maral, og får sjansen på en 10 takker eller større, bør man ikke la sjansen gå fra seg.
Bang! Skuddet gikk og hjorten rykket til. Jeg var egentlig sikker på skuddet, men ga den allikevel et til for å være helt sikker. Den klappet sammen og rullet et stykke nedover lia. Puh.. Dette var intenst, og jeg må innrømme en viss sjelving på hånda når jeg satt meg ned siden av bukken.



Her er min guide Nicolai i stolt positur. Tror han var ganske godt fornøyd han også.



Etter at trofèet var tatt hånd om fraktet tilbake til teltet, bar det ut på nytt forsøk etter steinbukken. Vi tilbrakte ettermiddagen og kvelden på et fjellutspring i ivrig speiding etter de, men uten hell.



Dagen etter brøt vi leir nok en gang og startet på nedstigningen mot Jenisey. Det var forsatt et par dager igjen med jakt, men for å øke sjansene var det nok lurt å bytte område. Dessuten måtte maralskinnet ha litt salt.





Ny ompakking i basecamp før vi satte kursen mot neste område. Det var nå blitt tirsdag ettermiddag, og alt som var igjen av tid var denne kvelden og neste morgen. Jeg syntes det så litt mørkt ut for steinbukk..

Samme kveld var vi på plass igjen. Satte opp teltet kun et par hundre høydemeter fra elva. Like før mørket kom var vi ute å speidet, men uten å se annet enn hunndyr. En viss frustrasjon bredte seg over meg, men allikevel sov jeg godt, sliten og trøtt etter en lang uke.
Neste morgen var vi oppe før lyset. En kjapp frokost gikk ned før vi satte kursen mot høyere deler av terrenget for å kikke. Nicolai hadde ikke med egen kikkert, så han lånte min. Etter en drøy halvtime kunne han med kroppspråk melde om en liten bukk. Men den var altfor liten, selv siste dag.
Vi krabbet høyere og satte oss til rette på hver vår side av en liten forhøyning. Han speidet på den ene siden med Leica'n min, mens jeg dekket andre siden med riflekikkerten. Plutselig hvisket han til meg. Jeg kikket forsiktig over kanten og så han satt der med tre fingre i været. "Big", sa han..
Jeg kravlet bort og kunne med selvsyn se tre flotte steinbukker. De lå og slappet av i det solen kastet sine første stråler over landskapet. Jeg målte avstanden med Leica'n. 238 meter.. "Ok", sa jeg og forsøkte å finne en god posisjon med anlegg. Rifla var skutt inn på 100 meter hjemmefra, og jeg visste at kula ville falle ca 23-24 cm på denne avstanden. Vinden var ingenting å tenke på.
Den øverste bukken var størst og den jeg siktet meg inn på.
Etter fem minutters venting reiste bukken seg og gikk sakte ned mot en liten dal. Rett før den forsvant fant jeg den i trådkorset og lot kula fare. Bang! Et lite øyeblikk etter hørte jeg kula treffe sitt mål, men bukken forsvant i vill fart, relativt upåvirket. Jeg rakk et skudd til, men i farten ble nok dette en ren bom.
All tre dyrene forsvant i samme retning. Plutselig dukket de to mindre bukkene opp på en fjern topp. Men hvor var den store? Kanskje den ligger der nede en plass?
Tankene raste gjennom hodet. Jeg var litt redd for at jeg ikke hadde kompensert godt nok for kulefallet i farta. På skuddplassen fant vi ikke så mye som en dråpe blod. Sakte men sikkert fulgte vi etter i dyrenes fluktretning. I det vi kom over neste kolle, reiste bukken seg på 100 meters avstand og tok av sted. Jeg skjøt ytterligere to skudd, men traff kun med det ene og ikke godt nok. På nytt forsvant bukken ned i en ny dal. Men nå fant vi blod, og stadig mer. "Kaput", sa Nicolai. "Kaput".
Sporene forsatte og vi fulgte sakte men sikkert etter. Hele tiden med rifla klar.
Plutselig fikk jeg se den ligge nede. I samme øyeblikk klarte den imidertid å karre seg på beina. For bukkens del var det allikevel for seint. Fangskuddet var på vei og jakta var endelig over.
Jeg var henrykt, men samtidig litt skuffa over egen skyting.

Vi klatret ned en bratt fjellhylle og kunne ta en fantastisk steinbukk i nærmere øyensyn!



Med 98,5 og 101,5 cm lange horn var dette en ordentlig fin bukk. Gjennomsnittet for området ligger nok rundt 85-90 cm, så jeg var mer enn fornøyd! 12,5 år kunne Nicolai fortelle.



Vi brukte endel tid på å flå ut hodeskinnet og bære kjøtt ned til elva. Det var et par slitne, men godt fornøyde karer som tok båten den siste turen tilbake til basecamp.



Der ventet de andre fem jegerne. Og resten av kvelden gikk med til historier og en etterlengtet badstu. Her er Morten, Yngve og Yngves guide Anatolija i ivrig diskusjon.



Vi var som sagt seks jegere. Det totale jaktutbyttet blei fem steinbukker, to maralhjorter, en rådyrbukk og en brunbjørn. Alle var fornøyde, og de siste restene med vodkva ga en ekstra god stemning.

Her er Yngve "bjørneskytter" med skallen fra hunnbjørnen han skjøt.



Og her er Dag med en fin-fin rådyrbukk.



Dagen etter satte vi kursen tilbake mot Norge, etter et fantastisk eventyr! Fornøyde, men trøtte og slitne....