Gaupejakta 1-5. februar

Lynx lynx, dette slue norske kattedyret er et utrolig fascinerende jaktobjekt i tillegg til et spennende dyr i seg selv. Stortinget har vedtatt norske bestandsmål, og bestemt at overskuddet av dette skal felles gjennom årlig kvotejakt. Kvota for 2010 i "vårt" område var på tre dyr, et område som omfatter Tinn, Notodden, Hjartdal, Sauherad og Bø kommuner. I tillegg en mulighet for ekstradyr.

Jeg var heldig og fikk delta med Eivind Lurås og co, dvs. "Young Guns" hele første uka. Noe mer fri hadde jeg dessverre ikke tid til å ta. Har jo en Englandtur og en seljakt i Lofoten på programmet snart..

Helga før jaktstart blei brukt til sporing. Jeg konsentrerte meg om Miland og Mælsåsen. Fant gaupespor, men stadig snøfall gjorde det vanskelig. Det er liksom slik hele gaupejakta starter. Man bruker mye tid på sporing i vanskelig terreng. Finner man ferske spor begynner det relativt møysommelige arbeidet med å "ringe inn" gaupa/gaupene. Dvs. bestemme hvor i terrenget dyret befinner seg. Dette området bør helst ikke være altfor stort. Så plasserer man ut strategiske poster rundt "ringen", før en eller flere hundeførere går inn i ringen. En av de følger gjerne "innsporet" til gaupe i et forsøk på å få den opp av dagleiet. Hundene slippes når sporet er "ferskt nok". Så kan litt av hvert skje.. Losen kan ture tett, gaupa kan dra ut langt eller den kan gå i tre/berg og gi en vakker stålos.

Jaktlaget til Eivind har gode hunder, både østsibirske laikaer og plott/redbone tilgjengelig. I tillegg har gutta fått meget god erfaring med gaupejakt generelt. Etter noen år med stusselig forsøk på egenhånd eller en liten gjeng, var det artig å lære.

Første jaktdag var mandag. Stig og meg var tidlig på plass i Busnesgrend, der ryktene gikk om ferske observasjoner. Et rådyrkadaver var også synlig bevis på gaupas jakt. Vi fant raskt ferske spor etter tre-fire dyr, og noen timer seinere hadde vi gått en lang ring utenom innsporene og "ringet" gaupa i en relativt liten ås. Eivind og kompisene hans heiv seg raskt rundt og var på pletten i løpet av en time. 16-17 poster ble satt ut på det vi trodde var strategiske plasser.



Vi droppet poster i et spesielt område der snømengdene var store. For å gjøre en lang historie kort var det der gaupene gikk. I skisporene til Stig og meg... Jeger 0, gaupa 1... Mørket hadde falt på og det var på tide og gi seg og prøve igjen neste dag.

Tirsdag morgen var vi atter på jakt etter ferske spor. Olav hadde kommet fra Oslo for å bli med på jakten et par dager. Vi leita etter spor mellom Miland og Atrå da telefonen kom. Stian hadde tidligere på vinteren laget en gaupebås, som var plassert i Luråsgrenda. Den var spent opp natt til mandag. Nå hadde det var to gauper inni fella i løpet av natten. Dessverre hadde den ene fallemmen hengt seg opp, og gaupene forsvant ut.. Nå er det jo mer moro og jakte på de. Dette ga også ferske spor. Eivind og co hadde raskt ringet inn gaupa i berget over Luråsgrenda. Poster blei plassert ut og kort tid etter gikk hundeførerne inn i ringen. Plutselig var en av postene på radioen. Han kikket på en av gaupene som sto oppe på ei berghylle og gjorde seg klar til skudd. Noen sekunder seinere smalt skuddet og gaupa falt ned av hylla som en sekk. Han hadde i tillegg kameramann på posten som filmet hele sekvensen. Dette blir materiale til en film gutta jobber med. Gaupa som blei skutt var en unge og hann sådan. Kjetta forsvant ut gjennom ringen. Hun blei ganske raskt ringet inn på nytt, men hun lurte oss for andre gang og mørket kom snikende. Allikevel var det en fornøyd gjeng som kunne oppsummere dagen med ei felt gaupe. Den første som hadde blitt felt i regionen.

Her er det vakre dyret..





Onsdag blei det ikke jakt i det hele tatt. Alle mann jobbet iherdig mesteparten av dagen, men ingen ferske spor blei funnet.

Torsdag blei det sporet endel i Hovin. Jeg måtte jobbe litt men gikk med telefonen klar i tilfelle beskjeden om ringet gaupa kom. Og det gjorde den. I bilen og avgårde til Hovin. Geir og meg havnet nede ved Hovin brygge, oppe i ei bratt li. Ingenting skjedde i dette drevet. De to gaupene som det var sett spor etter hadde gått ut av ringen før jakta startet. Snøforholdene var vanskelige og man hadde nok dessverre oversett utsporet når man ringet. Denne dagen blei gaupe nr to av tre felt i regionen. Et dyr igjen på kvota.

Fredag befant jeg meg nok en gang på hjemmekontor, men med telefonen i nærheten. Beskjeden kom raskt. Gaupene fra Busnes var atter tilbake i området og så og si ferdig ringet. Jeg hadde ingen tid og miste. Sekken var pakket og lunsjen ble inntatt i bilen. Jeg tok med meg tre, fire poster langs veien mot mitt gamle jaktterreng i Rudsgrend. Som sistemann på denne postlinja havnet jeg i nærheten av der gaupene gikk på mandag. Spenningen var stor når drevet startet. Jeg hadde rotet bort ørepluggen til jaktradioen og slo den selvsagt av. Derfor fikk jeg med meg lite av det som skjedde. Jeg fikk imidlertid et par spennende tekstmeldinger underveis som tydet på at det var action.. Men så kom beskjeden om at drevet var over, uten at det var løsnet skudd. Tilbake ved bilen fikk jeg hele historien.. Og som Eivind så beskrivende sa det... "Kattastrofe".. :) Flere av postene hadde sett gaupene. To av de hadde hatt de like bak ryggen. En av postene hadde hatt en gaupe på kort hold med bredsiden til, men kunne ikke skyte på grunn av naboposten.. Utrolig at det ikke lyktes, men sånn er nå en gang jakten.

Nå var i tillegg siste dyret i regionen felt. Det var bare og håpe på ekstradyr.

Oppdatert:
Et ekstradyr gitt uka etter. Felt første dagen i Hovin av "Young Guns". Jeg hadde pga. jobb dessverre ikke tid til å bli med..

Topp toppjakt

Litt på etterskudd med denne rapporten. Blei liksom ikke tida til det i julestresset. :)

Eivind, Svein Olav og meg reiste på toppjakt de siste dagene før jul. Forholdene var perfekte med mye løs snø, kaldt vær og lite vind. Vi fikk låne ei koselig koie og hygget oss stort. Når vi i tillegg hadde god uttelling med jakta, kunne det egentlig ikke vært noe bedre.

Svein Olav koser seg med fenalår!



Undertegnede smiler bredt etter tiurfall. 6,5 grams helmantel fra 6,5x57R løpet i drillingen fungerte glimrende på denne og en tiur til.. :)



Svein Olav skjøt helgas største tiur. Veide den seinere til 4,6 kg. Her står vi foran koia vi lånte. Tiuren jeg holder veide kun 3,3 kg og blei av Svein O omtalt som "orrhana"..



Her er Eivind med sin etterlengtede tiur. Hans første! Jeg skjøt like etterpå min andre tiur for helga. Dessverre var det tomt for batteri på kamera, så den blei ikke foreviget. Veide 3,5 kg.



Avslutter denne stemningsrapporten med et vinterlig bilde.

Mer elgflaks...

Var ganske heldig noen dager etter forrige episode også. Ble med på at jaktlag utpå Hovinheia, som hadde en kvote på tre dyr igjen.

Her trakk jeg nok en gang godposten og fikk piggokse og ku på meg. Begge falt overende etter skudd fra .30-06'n..

Her er piggoksen.. Kua blei det dessverre ikke noe bilde av da batteriet var flatt..

Flaks i elgjakta

Ja overskriften sier vel det meste. Etter noen fattige år hva angår elgfall, lyktes det endelig i helga. Jaktlaget begynner å tynnes i rekkene, og vi var kun 3-5 personer i helga.

Startet ballet på fredag, da Espen O., Rune Aarmo og undertegnede i utgangspunktet var ute etter hjort. Rune og meg posterte, mens Espen gikk med beagelen Arron. Det tok knappe fem minutter så var losen i gang. Hjortehind med kalv dukket opp på Runes post uten at han fikk skutt på de. Losen gikk litt etter dette, men Arron fikk dessverre tap. Det er tydelig at det hadde vært endel aktivitet etter hjort for Arron jobbet iherdig videre, men uten hell.

Så ut av det blå dukket det opp en elgokse på min post. Såvidt jeg husket hadde vi fortsatt okse på kvoten, men jeg tok et par telefoner for å sjekke og få tillatelse. Oksen var tålmodig med meg og etter 5 minutter kunne jeg slippe skuddet. Oksen tok noen få steg og falt overende. I kikkerten kunne jeg se at det var en brukbar okse med 3-4 takker på hver side. Når jeg imidlertid kom ned til den hadde den ikke noen takker i det hele tatt. Begge hønna hadde falt av, men lå laglig til 3-4 meter fra dyret. Merkelig! Normalt sett feller jo oksene hønna mye seinere på vinteren.

Videre viste det seg at oksen hadde en gammel skade. Neppe fra skudd. Muligens fra slossing i brunsten. Et relativt stort verkende sår mellom magen og låret. Dyret var ellers i ganske dårlig forfatning, tynt og illeluktende. Etter samtaler med dyrlege og viltnemnda ble dyret kassert.

Her er noen bilder av den ihvertfall...





Lørdag var vi atter ute. Denne gangen med elg som første prioritet. Gjermund hadde en fin los med bikkja si og Geir kunne etter litt om og men felle denne kua. På samme post som oksen falt på fredag.. Flotte saker!



På søndag var det atter min tur. Vi var kun tre jegere ute, og jeg var eneste post. Jeg hadde satt meg godt til rette på samme plass som dere det ble felt dyr de to foregående dagene..
Etter en god regnskur og lite action i starten, fikk jeg felt denne lille kviga, som kom tuslende alene..

Jakt i Russland

Ja da er jeg tilbake i gamlelandet etter en fantastisk jakt i Russland. Nærmere bestemt Sayanfjellene i Sibir. Området ligger ganske nær Asias geografiske midtpunkt Kyzyl og nær grensen til Mongolia.
Vi var en gjeng med seks nordmenn, og jakta var arrangert av Ansten Østbye i Østbyes Jaktreiser. Opplegget var rett og slett fenomenalt!

Hovedmålet med turen var sibirsk steinbukk, men i området finnes også jaktbare bestander av maralhjort, sibirsk rådyr og sibirsk brunbjørn. Disse kan skytes mot betaling av trofàvgift. Disse kan ikke påregnes, men er mer som bonus å regne.

Turen bortover er lang. Først er det 2,5 timer med fly til Moskva. Deretter nye 4,5-5 timer med fly til Krasnojarsk. Der venter en 9 timers biltur gjennom Abakan før vi ender ved elva Jenisey. 180 km på elva er nødvendig for å nå basecamp. Fra basecamp er det som regel litt mer kjøring på elva, samt en relativt heftig oppstigning i fjellene før jakta kan starte.

Her har gjengen ankommet Moskva. Ansten selv var med på turen, og i tillegg har han hjelpere underveis for å komme helberget gjennom russiske systemer.



9 timer i minibuss på humpete veier er ikke det mest behagelige, men skal man på jakt så skal man på jakt!



Vi reiste fra Oslo mandag 14 sept, og ankom Jenisey tirsdag ettermiddag. Der ventet en stor båt for videre transport.



Yngve, Stian og Bjørn på dekk. I godt humør for snart å være ved målet.



Noe problemer dukket imidlertid opp, og etter kun en time på elva steg det røyk opp fra maskinrommet. Jammen godt vi hadde to mindre motorbåter på slep. Siden mørket var i ferd med å falle på og elva var full av drivved, var det allikevel best å vente med videre transport til neste dag. Man tar nødig sjanser med småbåter i dette farvannet.



Siden av jaktområdet ligger det en stor nasjonalpark, og på vei innover måtte vi stoppe ved to check points.





Etter mange timer på elva kom vi endelig frem til vår destinasjon midt på onsdagen. Her sto guidene klare for jakteventyret. Hver mann jaktet 1:1 med en russisk guide. Disse guidene jobber også som oppsyn i nasjonalparken. Ordforrådet på engelsk er imidlertid meget begrenset. Med en liten ordbok i lomma gikk det allikevel greit.



Guidene hadde hver sin småbåt som ble brukt for videre transport.



Bjørn og meg skulle jakte i naboområder til hverandre, og gikk sammen deler av første oppstigning. Dette er slitsomt terreng.



Etter x antall høydemeter tilbakelagt sto vi endelig på toppen og kunne nyte en fantastisk utsikt. Melkesyrenivået var på topp. Antakelig har mine bein aldri vært så møre noensinne.



Hytta som møtte meg litt lenger inn i fjellet var ikke av femstjernerns standard. Tak hadde den ikke, men guiden hadde medbrakt presenning som fikk duge. Jeg hadde dessverre gamblet på å ta med sommersoveposen. Det blei noen kalde netter kan man si. Temperaturen krøp ned mot 5-6 minus og uten fyringsmulighet "innendørs" ble det et par netter med 50-50 % søvn-våkenhet..
Natt nr to falt det snø, og siden hytta ikke var helt tett våknet vi til et lett melisdryss rundt oss..





I dette området tilbrakte vi tre dager. Lite steinbukk å se, men mye brøling fra maralhjorten. Vi forsøkte lokking, smyging, speiding uten resultat. Siste natta tilbrakte vi dessuten nær et tråkk i gapahuk. Men været blei enda verre. 5-6 minus, hard vind og snødrev er ingen god kombinasjon med gapahuk og tynn sovepose.



Uten hell de tre første dagene bestemte vi oss for å bryte leir og jakte i et annet området. På vei ned nøt vi et flott, snødekt landskap.





Vel nede i basecamp var det å få i seg litt ordentlig mat og få tørket vått utstyr.



Etter et par timer var vi imidlertid klare igjen og tok fått på oppstigning til et nytt område. Været var bedre, så selv om campen kun hadde telt var jeg ved godt mot.



I området hadde guiden sett fem fine steinbukker en uke før vi kom. De burde fortsatt være i nærheten mente han. Etter en kveld og en morgen med ivrig speiding hadde vi fortsatt til gode å se steinbukk. Dvs. vi hadde sett hunndyr og små bukker, men ingen verdt å jakte på. Derfor havnet vi tilbake etter maralhjorten. Maralhjorten er ganske lik den nordamerikanske wapitien eller elk, som den også kalles. Det er en magisk opplevelse og høre brølingen i den sibirske lerkeskogen.



Vi hørte noe som kunne være en brukbar bukk ganske nær, og bestemte oss for å gjøre et forsøk på en ansmygning gjennom skogen. Sakte med sikkert snek vi nærmere. Vinden var perfekt og etter å ha tatt av oss støvlene ble det relativt lydløst også. Nærmere og nærmere kom vi. Brølingen ga meg gåsehud! Vi kunne ikke være mer enn 100 meter fra bukken, da vinden var i ferd med å snu.. Brølingen sluttet. Den ante uråd. Jeg hadde nesten gitt opp håpet da guiden plutselig fikk se den snike seg gjennom skogen kun 45 meter unna.
Rifla kom kjapt opp. Jeg kunne se at det ikke var en monster maral, slik jeg hadde drømt om. Men det kan man da heller ikke forvente. Ansten hadde nevnt at hvis man har lyst på maral, og får sjansen på en 10 takker eller større, bør man ikke la sjansen gå fra seg.
Bang! Skuddet gikk og hjorten rykket til. Jeg var egentlig sikker på skuddet, men ga den allikevel et til for å være helt sikker. Den klappet sammen og rullet et stykke nedover lia. Puh.. Dette var intenst, og jeg må innrømme en viss sjelving på hånda når jeg satt meg ned siden av bukken.



Her er min guide Nicolai i stolt positur. Tror han var ganske godt fornøyd han også.



Etter at trofèet var tatt hånd om fraktet tilbake til teltet, bar det ut på nytt forsøk etter steinbukken. Vi tilbrakte ettermiddagen og kvelden på et fjellutspring i ivrig speiding etter de, men uten hell.



Dagen etter brøt vi leir nok en gang og startet på nedstigningen mot Jenisey. Det var forsatt et par dager igjen med jakt, men for å øke sjansene var det nok lurt å bytte område. Dessuten måtte maralskinnet ha litt salt.





Ny ompakking i basecamp før vi satte kursen mot neste område. Det var nå blitt tirsdag ettermiddag, og alt som var igjen av tid var denne kvelden og neste morgen. Jeg syntes det så litt mørkt ut for steinbukk..

Samme kveld var vi på plass igjen. Satte opp teltet kun et par hundre høydemeter fra elva. Like før mørket kom var vi ute å speidet, men uten å se annet enn hunndyr. En viss frustrasjon bredte seg over meg, men allikevel sov jeg godt, sliten og trøtt etter en lang uke.
Neste morgen var vi oppe før lyset. En kjapp frokost gikk ned før vi satte kursen mot høyere deler av terrenget for å kikke. Nicolai hadde ikke med egen kikkert, så han lånte min. Etter en drøy halvtime kunne han med kroppspråk melde om en liten bukk. Men den var altfor liten, selv siste dag.
Vi krabbet høyere og satte oss til rette på hver vår side av en liten forhøyning. Han speidet på den ene siden med Leica'n min, mens jeg dekket andre siden med riflekikkerten. Plutselig hvisket han til meg. Jeg kikket forsiktig over kanten og så han satt der med tre fingre i været. "Big", sa han..
Jeg kravlet bort og kunne med selvsyn se tre flotte steinbukker. De lå og slappet av i det solen kastet sine første stråler over landskapet. Jeg målte avstanden med Leica'n. 238 meter.. "Ok", sa jeg og forsøkte å finne en god posisjon med anlegg. Rifla var skutt inn på 100 meter hjemmefra, og jeg visste at kula ville falle ca 23-24 cm på denne avstanden. Vinden var ingenting å tenke på.
Den øverste bukken var størst og den jeg siktet meg inn på.
Etter fem minutters venting reiste bukken seg og gikk sakte ned mot en liten dal. Rett før den forsvant fant jeg den i trådkorset og lot kula fare. Bang! Et lite øyeblikk etter hørte jeg kula treffe sitt mål, men bukken forsvant i vill fart, relativt upåvirket. Jeg rakk et skudd til, men i farten ble nok dette en ren bom.
All tre dyrene forsvant i samme retning. Plutselig dukket de to mindre bukkene opp på en fjern topp. Men hvor var den store? Kanskje den ligger der nede en plass?
Tankene raste gjennom hodet. Jeg var litt redd for at jeg ikke hadde kompensert godt nok for kulefallet i farta. På skuddplassen fant vi ikke så mye som en dråpe blod. Sakte men sikkert fulgte vi etter i dyrenes fluktretning. I det vi kom over neste kolle, reiste bukken seg på 100 meters avstand og tok av sted. Jeg skjøt ytterligere to skudd, men traff kun med det ene og ikke godt nok. På nytt forsvant bukken ned i en ny dal. Men nå fant vi blod, og stadig mer. "Kaput", sa Nicolai. "Kaput".
Sporene forsatte og vi fulgte sakte men sikkert etter. Hele tiden med rifla klar.
Plutselig fikk jeg se den ligge nede. I samme øyeblikk klarte den imidertid å karre seg på beina. For bukkens del var det allikevel for seint. Fangskuddet var på vei og jakta var endelig over.
Jeg var henrykt, men samtidig litt skuffa over egen skyting.

Vi klatret ned en bratt fjellhylle og kunne ta en fantastisk steinbukk i nærmere øyensyn!



Med 98,5 og 101,5 cm lange horn var dette en ordentlig fin bukk. Gjennomsnittet for området ligger nok rundt 85-90 cm, så jeg var mer enn fornøyd! 12,5 år kunne Nicolai fortelle.



Vi brukte endel tid på å flå ut hodeskinnet og bære kjøtt ned til elva. Det var et par slitne, men godt fornøyde karer som tok båten den siste turen tilbake til basecamp.



Der ventet de andre fem jegerne. Og resten av kvelden gikk med til historier og en etterlengtet badstu. Her er Morten, Yngve og Yngves guide Anatolija i ivrig diskusjon.



Vi var som sagt seks jegere. Det totale jaktutbyttet blei fem steinbukker, to maralhjorter, en rådyrbukk og en brunbjørn. Alle var fornøyde, og de siste restene med vodkva ga en ekstra god stemning.

Her er Yngve "bjørneskytter" med skallen fra hunnbjørnen han skjøt.



Og her er Dag med en fin-fin rådyrbukk.



Dagen etter satte vi kursen tilbake mot Norge, etter et fantastisk eventyr! Fornøyde, men trøtte og slitne....

Reinsjakt i Norefjell-Reinsjøfjell

Etter noen dagers intens spaning etter storbukker var det endelig tid til å ta med rifla. Lørdag 22 august reiste jeg inn, med sekken full av utstyr med mulighet til å bli mesteparten av uka om "nødvendig". Å skyte en hvilken som helst voksen bukk skulle ikke by på store problemer, men selvsagt var jeg på jakt etter noe over snittet.
Terrenget hadde godt med dyr allerede første dag. Både storbukker, simler, kalver og ungdyr var å finne. Men lørdag var det ingen storbukker som var store nok. Søndag formiddag snudde imidlertid hellet da jeg oppdaget en riktig fin bukk på toppen av en fjellhylle. Der sto den sammen med to andre bukker og luftet seg i vinden.
Dette var den desidert største jeg hadde sett både i spaningen og de to dagene jakta varte. Antakelig finnes det større der, men jeg bestemte meg for å skyte om sjanse skulle by seg.
Bukkene sto utilgjenglig til for ansmygning, så jeg satt bare på god avstand og fulgte med. Når ettermiddagen kom begynte de imidlertid å trekke nedover i terrenget for å beite. Det var nå det skulle skje! Jeg småløp i en lang sirkel rundt de og klarte å avskjære dyrene. De ble litt var meg og trakk seg unna og rundt neste topp. Ny avskjæring brakte meg plutselig i en god posisjon. Jeg krabbet hurtig opp på en liten høyde. Nå var det bare å finne igjen riktig bukk. Med kun tre å velge blant tok det ikke lange tid. Bukken sto fint til med bredsida til. Anlegget var godt.
Trådkorset fant hurtig riktig plassering og kula ble sluppet. Bukken krøket seg sammen, tok et par steg og datt så overende. Puh... Etter litt venting der jeg lot de andre dyra trekke rolig unna, kunne jeg ta fatt på den deilige veien mot bukken. Og for en bukk!
Den ble selvsagt flådd ut for utstopping. Nå er det bare å vente på tørketiden, slik at jeg kan få trofeet bedømt..

Bukkejakta 2009

Bukkejakta startet farlig seint for min del i år. Pga. strukturtelling og registreringer på Svalbardrein var jeg ikke hjemme og klar til jakt før den 14. august.
Men allerede første kvelden var det gode tegn på mulig suksess. Observerte både geit, to kje og en liten bukketass. De oppholdt seg imidlertid i et området med altfor høyt gress og sjansen bød seg aldri.
Tidlig neste morgen var jeg selvsagt på plass i det samme tårnet igjen. Etter et par timer der lite skjedde, begynte plutselig "ballet". Bukken jaget geita i et rasende tempo. Frem og tilbake en god stund. Deretter forsvant de i skogen og var borte lenge. En drøy time seinere dukket geita opp aleine. Hun fant igjen kjea sine og familielykken var komplett.. Med et unntak. Hvor var far i huset?

Joda han dukket opp etterhvert og falt for, ikke ett, men to (!) velrettede skudd. Hadde selvsagt klart meg med første skuddet, men siden den fortsatt løp skjøt jeg på nytt..

Her er et bilde av monsterbukken... :)



Jeg trodde dette var samme bukken som på viltkamera lenger ned på denne siden.. Men når jeg sjekker nå, ser jeg jo at den andre er større.. Hm.. Kanskje jeg burde ta meg en økt eller to til der allikevel.

Med unntak av disse dyrene har jeg forøvrig ikke sett noen flere dyr i år. Har jaktet et par dager etter fallet, men uten å lykkes..